Etter at jeg skrev innlegget "Det tause språket", har jeg fått mange tilbakemeldinger, i form av epost, bloggkommentarer, og per telefon. Når jeg skrev innlegget, skrev jeg i frustrasjon over at dårlige kommunikasjonsevner, eller den manglende viljen til å kommunisere, skulle ramme også våre barn. Jeg hadde et håp om at detjeg skrev skulle ha en positiv effekt. Og jeg har ikke blitt skuffet. Tilbakemeldingene har vært enormt positive, og dette har gledet meg veldig. Den problematikken som jeg har uttalt meg om, gjelder så mange flere enn bare meg og mine. Og jeg har fått fantastiske tilbakemeldinger, fra folk som er så glad for at jeg tør å åpne denne "Pandoras eske". Men for meg handler det ikke om å tørre, men om at jeg ikke greier å holde kjeft, for jeg har følt meg så feig, som ikke har sagt noe før. Jeg vet at det er slik for de fleste, og at den situasjonen som har oppstått her, ikke er spesiell for dette området, eller for dette folket. Vi lever i et samfunn der dette er et fenomen helt opp til det høyeste nivå, i regjering, og i alle andre samfunnslag. Den store forskjellen her er at det man bruker etnisitet, og kultur og gjemme seg bak. Og at alle berørte er mer eller mindre i nær eller fjernere slekt med hverandre. Og hvorfor har det blitt slik? En kommentar jeg har fått sitter jeg igjen med, og det handler om at et folk som selv har vært utsatt for etnisk forfølgelse, og å ikke ha samme rettigheter i samfunnet, spiller det samme spillet, og det overfor sine nærmeste. Å skape seg posisjoner i lokalsamfunn og i offentlig sammenheng, der man kan utøve en makt, og ha innflytelse, er jo i utgangspunktet ment å være positivt. Men brukes makten til samfunnets beste, eller blir denne makten misbrukt? Brukes makten for å utøve "Det tause språket", i den negative forstand? I mine øyne ser det ut som at de fleste av oss er svært naive, og alltid går ut fra at alle har de beste intensjoner. Jeg må innrømme at jeg for min egen del ikke savner et felleskap, som setter kriterier for sin støtte til meg, utfra hvem jeg velger å være venner med. Eller som stiller krav til hvordan jeg forholder meg til andre. Å motta gode råd fra mennesker som slettes ikke har mitt beste i tankene, er ikke noe jeg savner. Det spiller egentlig ikke noen rolle hva jeg sier eller gjør, for jeg merker ikke noen forskjell i min hverdag allikevel. Men det som jeg reagerer på er når min sønn på 3 år ikke vil snakke samisk. For han omgåes ikke likesinnede, på sin egen alder, og han får ikke den oppfatningen av at språket er naturlig. Så jeg mener at denne situasjonen er en fare for språk og en fare for kultur. Hvilke holdninger blir overført til våre barn? Når det ikke er stas å være samisk? Når det eneste som barna forbinder med det samiske samfunn, er de konflikter som blir overført til deres generasjon? Jeg nekter å godta at dette samfunnet skal være slik, og jeg nekter å gi meg, for jeg vil at det skal være STOR STAS å være samisk for mine barn. En av tilbakemeldingene jeg har fått kommer fra en som er oppvokst her, og som i voksen alder opplevde et veldig savn etter livet i reindrifta. Men samtidig hadde vedkommende en sperre i seg. Da leste vedkommende bloggen, helt tilfeldig, og reaksjonen kom. Mange brikker falt på plass, og minner kom strømmende. Og det var ikke bare gode minner. Jeg håper vedkommende vil finne en måte å tilgi det som har gitt så mye vondt. Å tilgi er i og for seg ikke noe problem, men det er jo veldig vanskelig når det som har forårsaket smerte, ties ihjel. Jeg kommer i alle fall til å forsette å si det jeg mener og jeg håper det vil inspirere andre til å gjøre det samme. Og ikke for å dele ut skyld, men for å kunne oppnå en dialog, og en forandring. |
 |
|||||||
 
|
|
 |
|||||
    |
|||||||
